Brukes i første rekke om vern av bygninger av antikvarisk verdi. Bygningsvernet spenner fra enkle istandsettinger til omfattende restaureringer og rekonstruksjoner. Hensikten er å ivareta antikvariske, arkitektoniske, bruksmessige og andre verdier som knytter seg til den enkelte bygning.
De nasjonale og regionale kulturminneinteressene ivaretas i hovedsak av kulturminneloven, mens det lokale bygningsvernet dekkes av plan- og bygningsloven.
Kulturminneloven har følgende verneordninger for bygninger:
- Automatisk fredning av alle faste og løse kulturminner fra oldtid og middelalder (før 1537).
- Automatisk fredning av alle stående byggverk fra perioden 1537-1649.
- Automatisk fredning av samiske kulturminner eldre enn 100 år.
- Fredning av verneverdige bygg og anlegg ved enkeltvedtak (ca. 5 000 objekter).
- Fredning av statens bygg og anlegg ved forskrift på grunnlag av Landsverneplaner
- Fredning av kulturmiljø ved enkeltvedtak.
- Kommunal meldeplikt til antikvariske myndigheter for saker som gjelder riving eller vesentlig endring av bygg og anlegg eldre enn 1850.
Kulturminnefondet bidrar med rundt 65 millioner kroner årlig i statlig tilskudd til private eiere av verneverdige kulturminner.
I tillegg administrerer Riksantikvaren 10 bevaringsprogram, der det bl.a. kan gis vedlikeholds- og restaureringsmilder til freda bygninger i privat eie.
Plan- og bygningsloven gir kommunene mulighet til å regulere kulturhistorisk viktige områder til hensynssone med utfyllende reguleringsbestemmelser. Videre gis det hjemmel til å bevare verneverdige fasader, materialbruk eller interiør.
Flere kommuner opprettet har egne byantikvarstillinger som skal ivareta kommunenes rådgivnings- og forvaltningsansvar innen rammene av Kulturminneloven og Plan- og bygningsloven, se Gule lister.