Dispensasjon er myndighetenes adgang til å fravike bindende planbestemmelser om tiltakenes lokalisering, omfang og utforming og på det grunnlag innvilge en byggesøknad.
For å kunne oppnå vesentlige avvik fra gjeldende reguleringer, må det søkes om dispensasjon enten den er av permanent eller midlertidig karakter. Søknaden skal grunngis og belegges med dokumentasjon. Det kan ikke dispenseres fra saksbehandlingsregler.
Dispensasjon kan gis ut fra en samlet vurdering om fordelene ved å gi dispensasjon er klart større enn ulempene. Den kan ikke gis om de hensyn det skal dispenseres fra i loven, og-eller alternativt, fra lovens formålsbestemmelse, blir vesentlig tilsidesatt. For plan- og bygningslovgivningen gjelder slike hensyn spesielt dispensasjonenes mulig konsekvenser for helse, miljø, sikkerhet og tilgjengelighet.
Ref.: Plan- og bygningsloven §§ 19-1 til 19-4