Bygningsforvaltning kan organiseres på forskjellige måter. Noen modeller fra offentlig sektor illustrerer hovedprinsippene:

  • Desentralisert modell. Sektorene er selv ansvarlige for FDVU og har arbeidsgiveransvar for driftspersonellet. Fordeler: God kommunikasjon og oversikt, lokal styring, sektortilhørighet. Ulemper: Lite faglig miljø, dårlig ressursutnyttelse.

  • Delvis sentralisert modell. Sektorene har ansvar for FDV og er arbeidsgivere for driftspersonellet. Sentral faglig rådgivning og utvikling (U) av eiendommene. Koordinerte innkjøp. Fordeler: Som ovenfor, men bedre styring av ressursene og bedre tilgang på sentrale ressurser og kompetanse. Ulemper: Som ovenfor.

  • Sentralisert modell. FDVU-ansvaret samlet i en sentral sektor med arbeidsgiveransvar for operativt personell. Fagsektorene «leier» byggene inkl. drift og vedlikehold. Fordeler: Enhetlig og samlet eiendomsvirksomhet med muligheter for stordriftsfordeler, bedre synliggjøring av driftsøkonomien, faglig utvikling og spesialisering samt mer effektiv utnytting av personell. Mulighet for internhusleie og arealeffektivisering. Høyere kvalitetskrav til tjenestene. Ulemper: Større krav til avtaler og bestillerkompetanse mellom bruker og utfører, mindre detaljkunnskap om bygget og mindre lokaltilhørighet hos utfører. Modellen innebærer at bygg- og eiendomsvirksomheten må organiseres enten som egen kommunal sektor, som kommunalt eller interkommunalt foretak eller som aksjeselskap.
 
Se også Bygg- og eiendomsforvaltning (BEF) og Selskapsmodeller i kommunal bygg- og eiendomsforvaltning