Utførelsesentreprise og totalentreprise

Valg av entrepriseform/entreprisemodell vil først og fremst være et valg av risikofordeling mellom byggherre og entreprenør. Vi skiller vanligvis mellom utførelsesentreprise og totalentreprise:

  • Utførelsesentreprise: Entreprenøren står bare for utførelsen og har følgelig bare risikoen for selve utførelsen og valg av arbeidsmetode.

  • Totalentreprise: Totalentreprenøren har ansvar både for prosjektering og utførelse. Dermed vil totalentreprenøren også sitte med risikoen for prosjekteringen. Som grunnlag for prosjekteringen må det foreligge et forprosjekt eller i det minste en beskrivelse som gjør det mulig å gi en anbudspris.
Det er nær sammenheng mellom risiko og valgfrihet. Regelen er at den som velger, er den som sitter med risikoen.

NS 8405 er designet for utførelsesentreprise, mens NS 8407 gjelder totalentreprise. Dermed plasseres prosjekteringsrisikoen forskjellig i de to standardene. Begge standardene har imidlertid regler om modifiserte varianter av grunnmodellen. Reglene går ut på at hver av partene svarer for sitt bidrag til prosessen. Betydningen av å velge standard vil derfor i første være at man ved tvil lar den ene eller den andre parten ha risikoen for prosjekteringen.

Modeller for utførelsesentrepriser

Ved alle typer utførelsesentrepriser er det byggherren som har hovedansvaret for prosjekteringen, altså tegninger, beskrivelser og beregninger. Byggherren må selv inngå kontrakter med arkitekter og rådgivere og koordinere disse. Forskjellen består i hvor mye ansvar byggherren tar for koordinering av entreprenørene og framdrift av prosjektet. Vi skiller mellom tre modeller:

  • Delte entrepriser (også kalt byggherrestyrte entrepriser eller Contract Management (CM)): Byggherren inngår egne kontrakter med hver entreprenør. Eventuelt kan det inngås avtale med en av entreprenørene om å ta ansvar for koordinering og framdrift.

  • Hovedentreprise: Byggherren inngår kontrakt med en hovedentreprenør som har ansvar for et visst antall fag (f.eks. alle byggfagene), og egne kontrakter med øvrige entreprenører (f.eks. rør, elektro, ventilasjon).

  • Generalentreprise: Byggherren inngår kontrakt med en  generalentreprenør som har ansvar for hele utførelsen dvs. anbudsinnhenting koordinering og framdrift av alle fag (ekte generalentreprise). Byggherren kan også inngå egne kontrakter med noen fag og tiltransportere disse til generalentreprenøren (uekte generalentreprise).

Totalentreprisemodeller

  • Klassisk totalentreprise: I den klassiske totalentreprisekontrakten står totalentreprenøren for enten hele eller det alt vesentlige av prosjekteringen. På bakgrunn av et enkelt grunnlag laget av byggherren, inngår totalentreprenøren kontrakt om prosjektering og bygging. Det er derfor totalentreprenøren som sitter med hele prosjekteringskompetansen.

  • Modifisert totalentreprise: Ved den modifiserte totalentreprise så har byggherren – med egne rådgivere og før avtalen med totalentreprenøren – foretatt en ikke ubetydelig del av prosjekteringen. Ofte vil prosjekteringen være ført langt inn i detaljfasen. Risikofordelingen mellom partene kan i disse tilfellene bli ganske innfløkt. Dessuten oppstår et særlig problem dersom det er tale om å overføre rådgiverne (eller noen av disse, f.eks. arkitekten) fra byggherren til totalentreprenøren.

  • Samarbeids- og partneringmodeller: En moderne form for totalentreprise finner vi i de såkalte samarbeids- eller partneringmodellene. Hovedideen med disse modellene er at alle de involverte parter skal delta sammen om utviklingen av prosjektet. Basismodellen for en slik samarabeidsordning kan enten være en tradisjonell utførelsesentreprise (mye brukt i Danmark), eller en totalentreprise. Disse moderne formene reiser to hovedproblemer, nemlig vederlagsformatet og risikofordelingen.

  • Hel og delt totalentreprise: En totalentreprise innebærer ikke nødvendigvis at totalentreprenøren skal dekke hele byggeprosessen. Man skiller derfor mellom hel og delt totalentreprise. Det er ikke uvanlig at de tekniske entreprisene skilles ut som egne totalentreprisekontrakter.

Samarbeids- og partneringmodeller

En moderne form for totalentreprise finner vi i de såkalte samarbeids- eller partneringmodellene. Hovedidéen med disse modellene er at alle de involverte parter skal delta sammen om utviklingen av prosjektet. Basismodellen for en slik samarabeidsordning kan enten være en tradisjonell utførelsesentreprise (mye brukt i Danmark), eller en totalentreprise. Disse moderne formene reiser to hovedproblemer, nemlig vederlagsformatet og risikofordelingen. Samarbeidet kan ha ulike former:

  • BOT: Forkortelse for Building, Operate and Transfer eller på norsk Bygg, Drift og Tilbakefør. Dette betyr at entreprenøren har det totale ansvaret for bygging, drift og vedlikehold (FDV) i et avtalt antall år, for så å tilbakeføre byggverket til byggherren.

  • OPS: Forkortelse for Offentlig–Privat Samarbeid, som er en BOT-modell tilpasset offentlige byggherrer. Engelsk betegnelse: Private Public Partnership (PPP).

  • Tidligpartnering/prosjektallianser er en samarbeidsmodell der byggherre, rådgivere og entreprenører inngår en kontrakt med det formål å bruke entreprenørenes særlige kompetanse og ressurser til å skape et best mulig prosjekt. Det kan avtales ulike insitamentsordninger som fordeler både risiko og gevisnter mellom partene.

  • Senpartnering: En variant av totalentreprise der byggherren først gjennomfører en programmeringsfase sammen med rådgivere, før det inngås en kontrakt med en entreprenør som bidrar med sin kompetanse i detaljprosjekteringen. På den måten kan man utnytte entreprenørens spesielle erfaringer, personell, utstyr og metoder. Dette er en insitamentsmodell hvor byggherre og entreprenør deler på gevinster og risiko.

Aktuelle standarder

Se Standarder for anbud og kontrakt
 
 
Se også Partnering og Oppgjørsformer.