En mye brukt benevnelse i vurderinger av lokaliseringsvalg, spesielt ved utbygging. Den brukes for å karakterisere fast eiendoms og faste innretningers lokalisering i forhold til ulike aspekter ved arealbruk, arealutnyttelse, økonomi og administrasjon-politikk. Uten referanse til en bestemt kontekst vil derfor uttrykket «beliggenhet» kunne tillegges sterkt varierende innhold.
Fysisk-funksjonelt kan beliggenhet forstås å omfatte karakteristikker av, primært tilgjengelighet/adkomst til arbeidsplasskonsentrasjoner, men også av omgivelsenes karakter mht. arealutnyttelse, bystruktur, fysisk form, byggeskikk etc. Sikkerhet, tiltalende utforming av bebygde omgivelser, attraktive naturforhold mv. vil således kunne inngå i slike fysisk-funksjonelle betraktninger om lokaliseringsfordeler og strøksattraktivitet.
Økonomisk gjenspeiler beliggenheten seg i f.eks. eiendomsverdier, markedspriser og en mulig realiserbar gevinst som oppstår som differanse mellom produksjonskostnader til nybygging på den ene side og hva man kan utnytte angjeldende tomt med vedkommende beliggenhet til og salgsprisene for nyprodusert eiendom i området på den andre. De økonomiske aspektene ved benevnelsen gjør at den kan brukes både i forbindelse med utvikling og rent kjøp og salg av fast eiendom.
Administrativt-politisk kan beliggenheten referere til det territoriet, styringssystemene og den politisk-administrative praksis i den kommune, fylkeskommune eller det fylke, hvor eiendommen/innretningen er lokalisert. I og med at kommuner og fylker kan ha noe varierende praksis på hvordan plan- og byggesaker blir vurdert og behandlet i forbindelse med utbygging, ved utvikling av eiendom og i byggevirksomhet, vil også de politiske regimene og planmyndighetenes praksis påvirke hva som kan regnes for en «bra» eller «mindre bra» beliggenhet.
(SFE)